Martin Hansen.

Heldags prøve i norsk november 06 AF1D oppgave 1

Jeg har vært hær lenge, og lengter fortsatt hjem, hjem, til kjærlighet og omsorg.. jeg har vert her lenge, strandet på en ”sydhavs” øy.

Jeg var på tur med klassen, i en uke hadde vi vært på tur, vi stoppet hær på øyen for litt sightseeing og en fisketur, jeg ville bare se meg litt om på egenhånd og før jeg viste ordet av det så var båten langt fra land.

Jeg stod her alene utrolig kald og sint, sliten sur og lei av følelsene som har blitt pint, jeg stod i flere dager og ventet på at båten kom tilbake men håpet forsvann bak en tjukk grå tåke.

Flere uker har nå gått og jeg har vandret rundt omkring, leitet etter folk som har hjerte til og ta meg inn, og gi meg mat, vann og finne sjelen i sitt sinn, men utskjelling og surpomper var alt jeg kunne finne.

Glemt…

Jeg heter Frida og jeg er seksten år, jeg bor her på Senja sammen med min familie, min far min mor og den lille hunden min Ringo.

Jeg går nå i tiende klasse og vi har lenge tenkt på en klassetur, men jeg har alltid vært skeptisk til turer og reiser utenfor bygda, men sett fra en annen side så ville det vært moro og fått litt forandring i hverdagen, så hvorfor ikke.

Vi har ofte tatt opp i klassen om hvor vi skal på tur og hvor mye det ville koste men etter litt att og fram kom vi fram til at vi skulle ta danskebåten til Danmark og innom små destinasjoner der vi kunne se oss litt om. Pengene til turen skulle vi få ved og selge dopapir.

Etter en hard uke med dopapirsalg hadde vi nok penger til turen pluss litt ekstra til suvenirer. Så vi bestilte en tur med danskebåten, men jeg har alltid vært skeptisk til turer.

To uker var gått og vi var klare for og dra på tur, vi hadde alle pakket sakene vi trengte å ha med oss så nå ventet vi bare på båten. Vi møttes hele klassen på havnen neste morgenen og der kom båten som planlagt, vi gikk alle på og båten kjørte av sted.. Danmark her kommer vi.

Men før vi kjørte rett av sted til Danmark skulle vi innom et par steder, lærerne syntes det hadde vært fint med litt sightseeing når vi nå først hadde sjansen, lærerne er dumme, de tror alltid de vet hva som er best for elevene.

Første stopp var for tur en liten øy utenfor Trondheim som het linderøya, lærerne bad alle gå av båten for og få litt sunt vett inn i hodene våre, men lærerne er dumme de tror alltid de vet va som er sunt vett. Når vi kom av båten møtte vi en livsglad trønder han visste alt om øyen vi var på og kunne nesten ikke vente på og lære vekk det han kunne.

Etter to timer på den dumme øya var det på tide å dra inn i båten igjen og gjett om vi var glade for det.

Når vi kom inn i båten var jeg sliten og trett, så jeg gikk og la meg for og sove.

Etter en liten blund på øyet ble jeg brått vekket opp, det var Pål i klassen som skulle si i fra at vi er kommet til neste destinasjon,

En plass som heter Vest bolten bygda, jeg vet ikke hvor det er henne, men jeg kan ikke si at jeg brydde meg så veldig jeg var innstilt på Danmark og ikke alle disse andre øyene, men lærerne vet jo alltid best, de er så dumme.

Når vi gikk ut av båten ble vi møtt av en mørk og dyster stemning, skumle gamle hus kald sterk vind og vått regn.. når jeg sier vått regn så mener jeg ikke vanlig duskeregn, men tungt regn store tunge regndråper fulle av vann.. men nok om det, hær ble vi ikke møtt av noen som skulle vise oss rundt, så vi måtte gå på egen hånd.

Etter at vi hadde vært der en stund skulle vi gå tilbake til båten, jeg var bakerst som vanlig, for og komme raskeste vei ned til båten skulle vi gå ned en ganske bratt skråning, de andre var på god vei ned til bakken når jeg skulle begynne å klatre ned, når jeg var kommet meg sånn halvveis ned tråkket jeg litt feil, jeg sklei på en klump med mose og slo hodet mitt i berget..

Når jeg våknet opp omtrent ti minutter etter så jeg at båten allerede var langt ute på fjorden.. de hadde glemt meg. Jeg trodde for all del de skulle finne ut at jeg var borte og komme tilbake og hente meg så jeg satt meg ned og begynte og vente. Når jeg hadde sittet i over en dag, forstod jeg at alt håp var ute.

Det var gått flere dager og jeg hadde levd på blåbær i skogen, jeg var selvfølgelig skrubbsulten og tørst så jeg tok motet til meg å gikk på dørene til folk og spurte om de kunne ta meg inn i varmen til jeg hadde fått tigget til meg nok penger til og ta båten hjem, men jeg ble møtt med sure hjerteløse folk som jaget meg fra dør til dør..

Jeg har alltid vært skeptisk til turer… dette er grunnen til det.

Etter timevis med leting etter noen som kunne gi meg et varmt måltid, gav jeg opp.. Jeg har vært hær lenge, og lengter fortsatt hjem, hjem, til kjærlighet og omsorg.. jeg har vert her lenge, strandet på en ”sydhavs” øy…

jeg sprang på toppen av en klippe og strakk hendene i været… plutselig så jeg et sterkt lys, det var et lyn, det kom flere etter hverandre! De kom nærmere og nærmere meg.. jeg prøvde og springe unna, men det var for sent, jeg ble truffet av et lyn og besvimte med en gang.. alt ble mørkt.. jeg kunne høre hjertet mitt slå, saktere og saktere. ..dunk…dunk…….dunk………..dunk.

Når jeg våknet opp skjønte jeg ingenting, jeg var hjemme i sengen min… det har alt vært en drøm, jeg så på datoen og fant ut at det var dagen før turen til Danmark.. jeg ringte læreren og sa at jeg hadde fått en sjelden sykdom slik at jeg ikke kunne være med, jeg ville bare smitte alle de andre.. læreren prøver og ombestemme meg, lærere, de tror alltid de vet hva som er best for elevene..

Du skjønner jeg har alltid vært skeptisk til turer…og denne gangen var ikke et unntak.